Hva og hvorfor SMARTpakke helsesykepleier?

SMARTpakken for helsesykepleiere inneholder delpakker med ulike tema. Temaene er valgt med utgangspunkt i hva mange barn har pekt på som viktig, for å sikre trygge og nyttige tjenester og dermed god kvalitet i tjenestene, for dem. Barns grunnleggende rettigheter i følge FNs barnekonvensjon og Grunnloven, er det andre utgangspunktet for arbeidet med SMARTpakkene.

Barn har grunnleggende rettigheter for fremgangsmåte

Barnekonvensjonen er bare delvis tatt inn i særlovgivning, rundskriv og retningslinjer. Hvordan helsesykepleiere skal bruke barns grunnleggende rettigheter i praksis, er lite beskrevet i Norge. Vi håper at helselovgivningen revideres slik at barns grunnleggende rettigheter blir inkludert, og at forskrifter og retningslinjer også sikrer barn disse rettighetene. SMARTpakken er laget for at helsesykepleiere fram til da skal kunne bruke barns grunnleggende rettigheter, sammen med særlovene.

SMARTpakken inneholder ulike situasjoner der barns grunnleggende rettigheter for fremgangsmåte skal ivaretas. Jussen er forsøkt knyttet opp mot den praktiske hverdagen. Juridiske avveininger vil utvikles videre gjennom dialoger med helsesykepleiere som prøver ut SMARTpakkene.

Kunnskap direkte fra barn

Kunnskap fra barn, som er oppsummerte erfaringer og råd fra barn, er også et viktig utgangspunktet for SMARTpakkene. Barn som har vært hos helsesykepleier har mye kunnskap om hvordan det kjennes. De har råd til hvordan helsesykepleiere bør være og hva de bør gjøre for at det skal bli trygt nok for barn å fortelle om det som er viktig for dem, for å få god og nyttig hjelp.

Hva inneholder SMARTpakkene?

SMARTpakkene er først og fremst verktøy for fagfolk. I denne smartpakken er delpakkene utarbeidet for helsesykepleiere i skolehelsetjenesten. Men eksemplene og fremgangsmåtene kan også brukes på helsestasjon for barn og ungdom, selv om eksemplene ikke er knyttet direkte til disse tjenestene.



Vi håper at SMARTpakken kan være en start for helsesykepleiere og et godt verktøy på veien mot en praksis der kunnskap fra barn og barns grunnleggende rettigheter prosess etter FNs barnekonvensjon følges.

Vi håper fagfolk vil bidra til å videreutvikle SMARTpakken, slik at den blir et godt og nyttig verktøy for helsesykepleiere. Vi håper også at Statsforvalteren og jurister vil stille spørsmål til de juridiske sidene av temaene som beskrives i SMARTpakken.

Ta kontakt med:

Juridiske spørsmål: gg@levangeradvokatene / tlf 99325429
Andre innspill: marit@forandringsfabrikken.no

En innføring i barns grunnleggende rettigheter

Hva er barnekonvensjonen og hvilken posisjon har den i norsk rett?

FNs barnekonvensjon inneholder grunnleggende rettigheter som gjelder alle barn. Barnekonvensjonen har siden 2003 vært inkorporert i norsk rett med forrang gjennom menneskerettsloven §§ 2 og 3. Grunnloven er Norges øverste lov. Da Grunnloven ble revidert i 2014, ble det inntatt et eget kapittel om menneskerettigheter, hvor blant annet rettigheter fra Den europeiske menneskerettskonvensjonen, FNs konvensjon om sosiale og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter skulle inntas. 

Menneskerettighetsutvalget pekte i den forbindelse på at disse konvensjonene “ikke fullt ut ivaretar barns særlige behov for beskyttelse, deres behov for gode utviklingsmuligheter og deres medbestemmelse over eget liv”. De mente derfor at en egen bestemmelse om barns rettigheter i Grunnloven ville være et viktig supplement og tilskudd til de øvrige rettighetsbestemmelsene. Dette resulterte i Grunnloven § 104 som i dag gir uttrykk for de generelle hovedprinsippene som kan utledes av barnekonvensjonen. Ved ikrafttredelsen av denne bestemmelsen skulle barns rettigheter gis et særskilt grunnlovsvern.

De fleste i Norge har hørt om barnekonvensjonen. Fagfolk har lært om barnets beste og barnets rett til å bli hørt. Hvordan barns rettigheter skal harmonere med øvrig lovgivning og brukes i praksis, er imidlertid ikke godt nok kjent. Vi ser mangelfull bruk av barnekonvensjonen side om side, og i sammenheng med særlovgivningen. Det medfører at systemene for barn ikke kjenner godt nok til hvilken konkret betydning de grunnleggende rettighetene har for barn. Mange særlover er laget før 2003, og dermed bare delvis oppdatert i tråd med barnekonvensjonen.

Mange barn født etter 2003 har måtte tåle konsekvensene av dette. I møte med barnevern, familievern, politi, skole, barnehage, helsetjenester, rettsvesen og andre systemer, har mange barn blitt møtt på måter som oppleves utrygge. Årsaken er at deres rett til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører dem, at de skal få uttale seg fritt, at de skal få nok informasjon og at deres rett til respekt for sitt privatliv ikke sikres. 

Det vil derfor ha stor betydning for barn og unge at deres rettigheter synliggjøres, og brukes aktivt i hverdagen til fagfolk. For at barns rettigheter skal bli reelle, må de ses og anvendes i sammenheng.

Hva er, og når gjelder, barns grunnleggende rettigheter for fremgangsmåte/i prosesser?

Barnekonvensjonen inneholder en rekke prinsipper og rettigheter som gjelder for alle barn. Noen av dem er generelle prinsipper, mens andre er situasjonsbetingede rettigheter. 

Blant prinsippene og rettighetene finner man imidlertid fire grunnleggende rettigheter som gjelder for alle barn i alle prosesser og fremgangsmåter, uavhengig av partsrettigheter og samtykkekompetanse.

Disse fire grunnleggende rettighetene er:

• at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn (BK artikkel 3, Grunnloven § 104),
• at barnet har rett til å uttrykke seg fritt om forhold som berører barnet (BK artikkel 12, Grunnloven § 104),
• at barnet har rett til informasjon i forbindelse med at det har rett til å uttale seg fritt (BK artikkel 12)
• og at barnet har rett til respekt for sitt privatliv (BK artikkel 16, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8, Grunnloven § 102).

Plikten til å sikre disse fire rettighetene utløses når det skal foretas en handling eller en avgjørelse som berører barn. Rettighetene gjelder dermed ikke bare i rettslige prosesser, men i alle prosesser, undersøkelser, fremgangsmåter, beslutninger, vedtak og avgjørelser som berører barn. Eksempler kan være når barn har gjort noe slemt mot et annet barn i barnehagen og barnehagen vil varsle foreldrene, når en lærer vil sende et barn til helsesøster, tilrettelegging på skolen gjennom PPT, når helsesøster blir bekymret for et barn og vil drøfte dette med barnevernet, når utekontakten vil kontakte en annen tjeneste for å hjelpe et barn, saksbehandling og tiltak i barnevernet eller behandling i BUP.

Barns grunnleggende rettigheter i prosess gir altså ikke barn krav på en type tjeneste eller en bestemt handling eller avgjørelse, men de er avgjørende for hvordan man skal gå frem før man fatter avgjørelser eller foretar handlinger som berører barn.

Sammenhengen mellom rettighetene

De fire rettighetene må forstås og ivaretas i sammenheng. For å kunne finne ut av og konkludere med hva som er til barnets beste, må barnet få uttale seg fritt om alle forhold som vedrører barnet. For at barnet skal få uttale seg fritt, må barnet få nok og god informasjon. Videre må barnets rett til respekt for sitt privatliv sikres.

Man må tenke på barnets beste som målet, og de tre øvrige rettighetene som fremgangsmåter og nødvendige komponenter for å nå dette målet. Ingen av rettighetene blir reelle alene, og de er avhengige av hverandre for å ivareta barn på best mulig måte.

Begge bestemmelser fremholder at barnets beste «skal» være et grunnleggende hensyn. I dette ligger en rett for barnet at dets beste blir vurdert og at hensynet er grunnleggende ved avveiningen mot andre interesser. Statene pålegges en sterk og tydelig rettslig forpliktelse ved at prinsippet om barnets beste må vurderes og tillegges vekt. Samtidig sier begge bestemmelser at barnets beste skal være «et» grunnleggende hensyn, ikke «det» grunnleggende hensynet. Dette innebærer at hensynet til barnets beste ikke er det eneste, og heller ikke alltid det avgjørende, hensynet i saker som berører barns interesser. Barnets beste må dermed vurderes mot andre høyverdige interesser som må tas i betraktning i den enkelte sak. Høyesterett understreker imidlertid, med henvisning til Barnekomiteens uttalelser, «at ved avveiningen mot andre interesser skal hensynet til barnets beste ha stor vekt – det er ikke bare ett av flere momenter i en helhetsvurdering: Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen.»

Prinsippet om barnets beste har et tredelt meningsinnhold, og fungerer både som en substansiell rettighet, et grunnleggende juridisk tolkningsprinsipp og som en prosedyrebestemmelse.
Barnets beste er med andre ord både et mål i seg selv, og avgjørende for hvordan man skal gå frem i prosessen ved alle handlinger som berører barn. Barnets beste er ikke bare et tolkningsprinsipp og en rettighet som realiserer seg når det skal konkluderes eller avgjøres i en handling som berører barn, men det er også et grunnleggende hensyn ved fremgangsmåten/saksbehandlingen/prosessen forut for den endelige avgjørelsen. Hva som er til barnets beste må dermed vurderes i alle ledd av en handling som berører barnet, fra begynnelse til slutt.

Hvordan fastslå hva som er til barnets beste?

FNs barnekomité utarbeider generelle kommentarer (“General Comments”) om hvordan artiklene i barnekonvensjonen skal tolkes og forstås. I generell kommentar nr. 14 (2013) oppstiller barnekomiteen en rekke momenter som kan inngå i vurderingen: barnets synspunkter og identitet, omtanke, beskyttelse og trygghet, familieforhold og vedvarende relasjoner, barnets sårbarhet og barnets rett til helse og utdanning.

Det viktigste momentet i barnets beste-vurderingen er barnets synspunkter, hvilket også barnekomiteen understreker i generell kommentar nr. 12 punkt 74. Her uttaler barnekomiteen at det ikke er noe motsetningsforhold mellom artikkel 3 (barnets beste) og artikkel 12 (barnets rett til å uttale seg fritt), bare et komplementært forhold mellom de to generelle prinsippene: Den ene slår fast at barnets beste skal være målet, og den andre presenterer fremgangsmåten for å nå dette målet, som består i å høre på barnet eller barna. Artikkel 3 kan faktisk ikke gjennomføres på korrekt vis uten at komponentene i artikkel 12 blir respektert. Likeledes forsterker artikkel 3 funksjonaliteten til artikkel 12, og gjør det enklere for barn å spille en viktig rolle i alle beslutningsprosesser som berører deres liv. 

For at fagfolk kan konkludere med hva som er barnets beste i den enkelte sak, må altså barnet alltid få uttrykke seg fritt. Det er ikke nok at barnet “får uttale seg”, eller at “barnet blir hørt” – barnet har en rett til å uttale seg fritt. For at barnet skal ha en reell mulighet til å uttale seg fritt, ligger det et krav om at barnet må få nok og tilstrekkelig informasjon om saken. I tillegg må det sikres at barnet uttrykker det barnet faktisk mener, uten at det blir utsatt for påvirkning eller press fra utenforstående. Det må oppleves trygt for barnet å uttale seg, og barnets privatliv må ivaretas. Dersom noe barnet uttrykker skal deles videre, må barnet få informasjon om dette og få uttale seg om delingen.

Dagens praksis, der fagfolk, tjenester og jurister ofte har en egen oppfatning av hva som er barnets beste, må opphøre. Veien til å fastslå hva som er til barnets beste må i hovedsak ta utgangspunkt i barnets frie uttalelse, herunder at barnet får tilstrekkelig informasjon om saken og at barnets rett til ivaretakelse av sitt privatliv blir ivaretatt. Alle som foretar handlinger som berører barn er rettslig forpliktet til å sikre disse rettighetene i prosess.

2. Barnets rett til å uttale seg fritt

Barnekonvensjonen artikkel 12 og Grunnloven § 104 første ledd

Barnekonvensjonen artikkel 12 fastslår at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter har rett til fritt å gi uttrykk for disse synspunktene i alle forhold som vedrører barnet. Grunnloven § 104 første ledd sier at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv. En sammenfattende språklig forståelse av ordlyden i disse bestemmelsene vil si at barn har rett til å uttale seg fritt. Kun ved ivaretakelse av barnets rett til å uttale seg fritt, vil det sikres at barnet fritt får uttrykke seg og blir hørt.

Det er ingen aldersgrense for når barnet skal høres; det sentrale er hvorvidt barnet er i stand til å uttrykke seg fritt om spørsmålet. FNs barnekomité understreker at staten plikter å undersøke barnets evne til å uttrykke sin mening, og at dette kan skje på mange måter. Noen barn vil kunne uttale seg gjennom kroppsspråk og non-verbalt, mens andre barn vil formulere sin mening muntlig. Det essensielle er likevel at barnet har rett til å få uttale seg fritt. Dette innebærer både at barnet ikke skal utsettes for press eller påvirkning i sin uttalelse, men også at det må være trygt nok for barnet å uttale seg.

Her har alle som arbeider med barn et særlig ansvar for å sikre at barnet får snakke med noen det kjenner seg trygg på, og i omgivelser som oppleves trygge. I alle tilfeller må barnet få tilstrekkelig informasjon til å kunne reelt gi uttrykk for sine synspunkter, og barns privatliv må ivaretas. Alle systemer for barn må være bevisst at det ikke er tilstrekkelig å observere eller tolke hva et barn mener ut fra deres atferd eller uttrykk alene. Såfremt barnet ikke er så ungt at det ikke kan snakke, eller av andre årsaker ikke har språk, har barn en rett til å uttale seg fritt.

Hva gjelder vektingen av barnets synspunkter, sier barnekonvensjonen artikkel 12 at barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Grunnloven § 104 sier at deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Også her vil barnets synspunkter og mening bero på om barnet har fått uttale seg fritt. Barnekomiteen understreker at barnets modenhet må vurderes i vektingen, og at det er barnets evne til å uttrykke sin mening på en rimelig og uavhengig måte som er avgjørende; ikke barnets alder. I tillegg vises det til at jo større innvirkning spørsmålet har på barnets liv, jo mer må barnets mening vektlegges når det aktuelle spørsmålet skal avgjøres.

Som nevnt er barnets rett til å uttale seg fritt nøkkelen for å oppnå målet om barnets beste og dermed oppfyllelse av en rekke andre rettigheter som eksempelvis godt helsetilbud, godt utdanningstilbud og beskyttelse mot vold, overgrep og skadelige omsorgssituasjoner.

Oppsummert medfører barnets rett til å uttale seg en plikt til å sikre følgende:
• Barns rett til å uttale seg fritt, – det vil si rett til å uttale seg informert
• uten utilbørlig påvirkning, press eller manipulering
• uten samtykke fra foreldre eller andre foresatte
• det skal legges til rette for at barnet føler seg trygg og respektert

Det barn uttaler er i utgangspunktet underlagt taushetsplikt. Taushetsplikten krever at fagfolk følger en bestemt fremgangsmåte dersom informasjon skal deles videre, se mer om dette under punktet om privatliv. Barnet har ingen plikt til å benytte seg av retten til å uttale seg fritt, men det må sikres at barnet har et reelt og informert valg.

3. Barnets rett til informasjon

Barnekonvensjonen artikkel 12

Som nevnt sier barnekonvensjonen artikkel 12, i kombinasjon med Grunnloven § 104, at barnet har rett til å uttale seg fritt. Denne retten innebærer at barnet må få all den informasjon det trenger for å kunne uttale seg fritt og danne egne synspunkter. Hvis informasjonsflyten svikter, vil ikke barn kunne uttale seg på et tilstrekkelig og reelt grunnlag, og følgelig kan det heller ikke fastslås hva som er til barnets beste.

Barnet skal blant annet informeres om:
• Saken/situasjonen
• Hvilken informasjon de voksne har og fra hvem
• Hvilke valg og eventuelle beslutninger som kan/skal treffes
• Hvilke alternativer som finnes i den aktuelle situasjonen
• Hvilke konsekvenser disse valgene kan få/hva vil skje etterpå
• At de voksne må legge til rette for at barnet skal få uttale seg fritt ved å gjøre det trygt og respektfullt
• At voksne ikke kan dele informasjon videre uten at barnet får vite det og si sin mening om det
• At informasjon ikke deles videre uten at det følger av lov, at dette kan skje, og at barnet først vil få beskjed dersom noe skal deles videre til foreldre eller andre tjenester

4. Barnets rett til respekt for sitt privatliv

Barnekonvensjonen artikkel 16, Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 og SP artikkel 17

Bestemmelsene sier at barn har rett til respekt for sitt privatliv. Uttrykket “privatliv” favner vidt, og Høyesterett sier det ikke finnes noen uttømmende definisjon. Sentralt i begrepet står likevel “menneskets fysiske og psykiske integritet, alle de ulike elementene i den enkeltes identitet i videste forstand, og den personlige autonomi”. Forståelsen av begrepet “privatliv” kan også knytte seg til vern av personopplysninger og personvern.
I denne sammenheng pekes det imidlertid særskilt mot barnets rett til respekt for sitt privatliv i sammenheng med det barn forteller og uttaler seg om til ulike systemer. Barnets privatliv grenser dermed nært mot både taushetspliktsproblematikk og foreldres rett til informasjon, enten i egenskap av foreldreansvaret eller ved innsynsrett som part i eksempelvis barnevernssaker. I denne grensedragningen av ulike hensyn og lovbestemmelser, kan det skisseres en rekke typetilfeller. SMARTpakkene vil gi fagfolk innspill til hvordan barns rettigheter kan ivaretas når barn og foreldre har kryssende interesser. Tanken er å rette fokus på hvordan barns grunnleggende rettigheter i prosess skal ivaretas når deling av informasjon vurderes og eventuelt besluttes.

Det sentrale ved barns rett til respekt for sitt privatliv er at utgangspunktet er en rett til privatliv. Dette gir barn beskyttelse mot både ulovlig og vilkårlig/unødvendig innblanding i sitt privatliv. Uttrykket “ulovlig” betyr at inngrep i privatlivet bare kan finne sted i samsvar med loven. Med “vilkårlig” og “nødvendig” kreves det at inngrepet må være rimelig/nødvendig.

Det er to sider ved barns rett til privatliv som alle fagfolk må kjenne til:

1. Prosessen forut for deling av informasjon må ivareta barns grunnleggende rettigheter i prosess etter FNs barnekonvensjon og Grunnloven

Obligatoriske steg før informasjon deles:
• Fagpersonen må vurdere om informasjon skal deles
• Barnet må få informasjon om at det vurderes å dele informasjon med foreldre eller andre systemer
• Barnet må få uttale seg fritt om delingen av informasjonen
• Den som vurderer å dele informasjon må uavhengig av hva barnet sier vurdere hvorvidt det foreligger hjemmel for deling
• Når det skal vurderes hvorvidt deling er i samsvar med loven, må barnets uttalelser vurderes
• Barnet må få informasjon om beslutningen som fattes om deling

2. Det må vurderes hvorvidt det foreligger rettslig grunnlag for å dele informasjon fra eller om barnet med andre

Gjennom ivaretakelsen av barnets privatliv må fagfolk være varsomme med å dele informasjon fra, og om, barnet videre med omsorgspersoner, internt i tjenesten eller til andre tjenester. Det kan ikke føres informasjon fra barn i journalsystemer, referater ol. som ikke sikrer fremgangsmåten ovenfor.

Tekst kommer her

Tekst kommer her